Dette er et intervju med Paul Conti, instruktør i kommunikasjon ved The College of Saint Rose i Albany, N.Y.
Spørsmål: Hva synes du om ideen netto tilbudsavis om at regjeringer som en siste utvei bør redde sviktende aviser?
PC: Dårlig idé. Jeg tror på aviser. Jeg superbrugsen tilbudsavis mener at fri journalistikk (ubegrenset rapportering) er avgjørende for demokratiet. Men å la staten betale for å holde pressen flytende er bare en dårlig idé. Hvordan kan du rapportere om hva myndighetene gjør når de er ansvarlige for lønnsslippen din? Selv om det er en slags “brannmur” for å beskytte avisen mot påvirkning, hvordan fjerner du allmenn mistanke? Som tidligere arbeidende journalist (30 år) er jeg forpliktet til å fortsette håndverket, men ikke ved statlig inngripen. Aviseierne må finne den nye forretningsmodellen.
Spørsmål: I tilfelle regjeringer bestemmer seg for å gjøre det, bør de legge betingelser slik det gjøres for andre redningslån og tilskudd, eller bør det være en blankosjekk?
PC: Igjen, jeg er virkelig imot det, men hvis de var dumme nok til å ta pengene, måtte det være ubetinget. Se hva som skjedde med offentlig TV under Bush-administrasjonen. I den første perioden prøvde Bush-teamet å bryte programkontrollen vekk fra folket som styrte Corporation for Public Broadcasting fordi synspunktene ifølge dem var for liberale. Jeg tror de brukte ordene “ubalansert”, men det var det de mente. Om de var det eller ikke var irrelevant. At de forsøkte å påvirke programinnholdet er bevis på hva som skjer når man tar statens penger i en medievirksomhet.
Spørsmål: Du var tidligere nyhetsdirektør for NBC-tilknyttede WNYT. Står TV-stasjonene overfor de samme problemene som avisene i den grad at noen eller mange av dem kan gå konkurs? Hva slags erfaring var det for deg å jobbe der?
PC: Til en viss grad, ja, TV-stasjoner står overfor det samme presset og konfronteres med de samme forretningsproblemene. I avisene er kjernepublikummet deres døende, bokstavelig talt, og nyere yngre forbrukere velger ikke å lese aviser. I TV er problemet at publikum sprer seg. Nyere (yngre) forbrukere ser ikke på eller konsumerer produktet sitt. De har langt flere valg, så publikum blir mindre. Til slutt fører det til det samme grunnleggende problemet.
TV-stasjonene kan ikke selge nok annonser til å tjene pengene de ønsker å tjene for å støtte virksomheten langsiktig. Løsningen deres er å endre budsjettene sine ved å redusere kostnadene. Det får bunnlinjen til å se bedre ut i en kort periode, men innholdet blir intetsigende og meningsløst, noe som betyr at det blir mindre nyttig for seerne og at seerne begynner å bruke andre valg. Husk at profittsenteret for en lokal TV-stasjon er deres lokale nyhetsprodukt. Den mest suksessrike TV-stasjonen i ethvert storbyområde i landet er den med de “beste nyhetsvurderingene.”
Å ha færre reportere eller mindre erfarne reportere (som vil jobbe billigere) betyr nødvendigvis mindre innhold for seeren. Det betyr også at innholdet du får er mindre meningsfullt. Bedriftshistorier eller etterforskningshistorier som det tar tid å rapportere tilstrekkelig, er umulig å samle. Reporterne sendes ut for å dekke branner, bilvrak og annen kriminalitet eller offentlig sikkerhet relaterte historier. De er lettere å samle, men mindre meningsfulle for et større publikum. Det fyller opp tiden i nyhetssendingen eller plass i avisen, men det er som Hamburger Helper. Den fyller opp tallerkenen uten næring. Hvis innholdet i nyhetssendingen er mindre overbevisende, er det færre som ser på. Det betyr at annonseprisene ikke kan øke eller at annonseprisene går ned. Til syvende og sist er det samme syklus som avisene. Du kan fortsette å kutte i personalet for å få bøkene til å balansere i håp om å komme deg ut av lavkonjunkturen. Likevel er det grunnleggende problemet at forretningsmodellen er død.
Historisk sett selger TV-stasjoner og aviser på en kostnad per tusen basis eller CPM. Det er en “wide net”-teori om markedsføring og reklame. Når forbrukerne hadde færre valg, var publikumsstørrelsene større og annonsen ville nå ut til nok folk til å generere en etterspørsel etter produktet som annonseres. Publikumsstørrelsene for individuelle medier har krympet i løpet av det siste tiåret. Hastigheten de krymper akselererer. Det betyr at kostnaden per tusen øker selv om annonsefrekvensen holder seg stabil, noe den ikke kan. Siden færre forbrukere ser eller leser de enkelte annonsene, er det mindre forbrukere som er motivert til å kjøpe eller bruke et produkt eller en tjeneste som markedsføres i annonsen. Aviser og TV må finne en ny forretningsmodell, en som ikke er avhengig av CPM.
Når det gjelder min personlige erfaring, så jeg stormskyene samle seg da jeg forlot bransjen. Jeg er ikke økonom, men jeg visste at industrien som betalte meg de tre foregående tiårene var i ferd med å lide mye. Jeg satt gjennom kollektive forhandlinger med arbeidsstyrker som ble stadig mer omstridte, og jeg hadde ikke mage til å se nyhetspersonalet bli demontert. Det var absolutt økonomisk press under min siste